Once upon a time in Africa

Kryss av i kalenderen, i dag er en merkedag! Jeg har gått på min nye skole i 3 uker nå, og begynner så smått å komme meg etter sjokket da jeg fikk vite at mine talenter i skravering har forsvunnet som dugg for solen, eller som solen bak et teppe av tungmetaller, avhengig av hvilken side av jorden man skulle befinne seg på.
Det amerikanske universitetet ligger midt i hjertet av kairo, nymalt og kritthvitt med hilsen USAID. Jeg kan strengt tatt bruke t-banen til skolen hver dag, men som seg hør og bør kjører jeg taxi. Og det er på grunn av denne daglige taxituren at dagen i dag er en merkedag.
Hendelsen som gjør dagen verdt å markere seg, fant sted da jeg skulle hjem, og kommer nok aldri til å gjenta seg, med mindre jeg begynner å snakke flytende yalla eller trer på meg et par meter til med stoff. Saken er nemlig den at jeg tuslet ut fra USA kl.14.45, rundt da trafikken begynner å tettne seg til, så jeg gruet meg litt. Først må man nemlig klare å lokalisere nok ledig asfalt til at man får lekt hinderløype mellom biler, busser og et og annet tilfeldig forbipasserende esel med lasetplan, eller svaiende syklister som absloutt ikke sitter på noen slags form for Den Beste, slik at man kan komme seg skadefritt over til den riktige siden av gaten. Så stiller man seg opp omtrent der man tror "køen" starter og hyler ut en destinasjon til alle svarte biler med takgrinder som kommer putrende forbi. Den vanlige reaksjonen på denne tiden av døgnet, er et svært respekfullt "stikk-og-heng-deg" blikk, tett etterfulgt av en "talk-to-the-hand/åpner-du-døren-så-skriker-jeg" type håndbevegelse. De mer kreative sjåfører legger også gjerne til et par "stakkars-turist" rist på hodet eller et koselig fnys.
Jeg fryktet altså det verste da jeg ymtet frempå med min "Nadi as-said" og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til da mannen bak rattet nikket istenden for å riste med hodet sitt. Jeg klatret inn, og det viste seg at denne karen ikke bare kunne kjøre bil, men at han også hadde meninger om litt av hvert fra politikk, kultur og arabiskundervisning, til kjønnssegregering og forurensing, og at trangen etter et forum, eller en eller annen form for et lyttende diskusjonspanel var stor. Enter Annette. Å kunne dele sine refleksjoner her i livet med noen som skjønner nok arabisk til at de klarer å få med seg de utvalgte temaene for dagen, men som enda ikke er rask nok til at de egentlig får sagt stort, var tydeligvis ideelt. Midtøstens svar på Pål T. Jørgensen var i gang. 20 min senere, og etter å ha oppklart en god del av verdens problemer, i tillegg til å ha gitt meg et levende bilde av livet som taxisjåfør her i by'n, var jeg hjemme.
Turen vil for alltid symbolisere dagen da ordet kjøreskole fikk en ny og noe mer positiv betydning: jeg ble kjørt, lærte en del nyttige gloser og ble instruert i hvordan jeg på best mulig måte kunne gå ut i verden og lære meg mest mulig arabisk. Man kan ikke bare gjøre som man vil nemlig, noe som også ble sagt ved en tidligere anledning ved en an helt annen kjøreskole, men da i forbindelse med en rundkjøring.
Jeg syns nå uansett at turen hadde vært bra, det var ikke snakk om giftemål eller kamelprutting, jeg ble transportert fra USA til Europa, og da jeg kom frem var jeg fremdeles hel. På en måte alle de kvaliteter jeg setter pris på ved en taxisjåfør. Så, jeg betalte utlendingspris +. Og det var da det skjedde, han sa:"Nei takk frøken, det der er alt for mye." Ikke bare kjører han meg, midt på dagen, han vil ikke ha penger for det engang! Som jeg sa: Merkedag. Fikk nå tvunget på ham pengene til slutt, og ladaen trillet litt nølende avgårde nedover gaten. Livet i afrika dere. Livet i Afrika.

En trekkfugl vender tilbake, om ikke annet så på trass

Du og du som tiden flyr når man har det moro i Afriken! Ankom leiligheten på den andre siden av Nilen kl. 6 om morgen 22. januar etter litt klabb og babb på den meget velorganiserte flyplassen her i byen. Innledet også den første dagen med en hurtig oppfriskning av arabiskgloser da taxisjåføren utttrykket et ønske om å bli milionær på vår bekostning. Avstanden fra flyplassen, over nilen og videre til hvilehjemmet er en helt annen dersom man har taxilappen og sitter foran i bilen enn om man sitter i baksetet.
23. januar var det placement test på skolen, en stor fornøyelse i og med at savnet etter multiple choice prøver har vokst seg stort siden jeg kom hjem fra USA. Kunsten å kun skravere, men IKKE krysse av, kunne man gjerne snakket om i mer enn 10 minutter for min del, det er jo ikke alle som har all denne amerikaske vitenskapen inne.
Den 24. bestemte Gry og jeg meg for at Kairo i år 2007 er en smule passé og bestilte biletter på the egyptian sleeping train kl.18 og tok toget i retning Luxor kl. 20. Det var mye å ta seg til på dette toget, de hadde til og med club vogn hvor man kunne nyte egyptisk kvalitets øl, sprit og te, samtidig som den fungerte som et musem for banebrytende sovjetisk arkitektur og innredning. Grønt, brunt og mørk panel så langt øyet kunne se. Noe man absolutt ikke kan gjøre ombord på the egyptian sleeping train der i mot, er å sove. Man kan si mye om NSB, men jeg tror jeg foretrekker å vente en halv dag på perongen fremfor å ligge i en nedfellbar seng og lure på om man ved en feil gikk på danskebåten som har havnet i skipsnød et sted ved Cape Horn. Vi ankom Luxor en smule døgnville kl. 6 om morgen, fikk travet rundt i byen og nytt synet av ledig asfalt og soloppgang. Kl. 8 fikk vi sneket oss inn på museet og spist frokost, men helsen var heller skral så for å ikke gå i gulvet fant vi et hotell og voknet opp rundt tre. Dagen ble ellers brukt i Luxor museum og the mummification museum. En forsmak på all steinen og de inntørkede kongene som skulle komme.
Dag to ble brukt i Luxor tempelet, gammel stein har sjelden sett så bra ut. Neste dag tok vi, fulle av inspirasjon, båten over nilen til vestbanken der kongene la seg ned for å dø en gang for lenge siden. En hel mengde med turistglade egyptere tilbød oss kameler, båter, hester og taxier. Vi fikk etterhvert organisert oss og satte av gårde til kongenes dal og kjøpte inngangsbillett til tre gravkamre. Så dro vi videre til Hapshetsuts tempel, tempelet til Ramses den 3. og noen stein kolossgreier som lonly planet mente var veldig viktige å få med seg. I tillegg til alt dette fikk vi også iherdige tilbud underveis fra vår sjåfør for dagen om å stikke innom diverse alabast og papyrus fabrikker. De vet virkelig hva turistene er ute etter disse taxikjørerene.
For å runde av kulturuken dro vi til Karnak tempelet, men da var liksom steinkvoten nådd og turistbegeret fullt. Etter så mye stein, gamle konger og mas var tiden inne for å pleie studenthelsen i et svømmebasseng. Så mens vi ventet på at klokken skulle bli 21.30 og danskebåten igjen skulle sette kurs mot Kairo, søkte vi tilflukt på hotell Meridien (hotellet eies forøvrig av vår housemama). Etter en ny runde ved Cape Horn var det bare å kapitulere etter hjemkomst, bare synet av et nesten forlatt kairo kl. 6 om morgen ble litt i meste laget.
Tirsdag var det tid for museet i kairo, bare for å få med seg alt rasket de britiske arkeologer mente var for dyrebart til å la ligge igjen i ørken hos sine rettmessige eiere. Gullsandaler og nakkestøtter i marmor og andre saker man ofte føler et savn etter i vår moderne verden. Så var det jo veldig hyggelig å se at alle disse gamle skattene ble oppbevart i glasskap, låst med hengelåser av samme typen jeg har på garderobeskapet mitt, riktignok plomberte hengelåser, men allikevel.