Its raining...dirt

Ojojoj, det regner! Også to dager på rad da, hakke sett på makan, 3. regnskyllet på 4 måneder! Man tenker jo at med regnet blir gatene penere og luften renere, men i kairo...mmnja. Det dannes et slikt kleberig brun-svart lag, like barmhjertig som speilblank is under nysnø. Man vandrer på livets vei, aner fred og ingen fare, mens man konser på å ikke møte blikkene til uvedkommne menn, da en slik festelig minibus med en sjåfør på rundt 16 uten sertifikat (og erfaring teller ikke en dritt, de har kjørt siden de kunne gå, frontruta er like fullt borte) med yalla musikken på full spiker, bestemmer seg for at 1 fil er 1 for lite og 1 fotgjenger er 1 for mye, og snidder venstre fot. Konsekvens: Hopp til høyre, feil landing, to føtter - to rettninger, og alle mennene man med en slik eleganse har unngått øyekontakt med har nå kontakt til tusen og mer enn nok og ta av hva angår festlige kommentarer. Regnvær er deilig dere. Og hvis man er modig nok til å ta seg en deilig luftetur allikevel, ha minibussradaren ute og trippe langs veggen, snike seg rundt hjørner Bond style, så blir nostalgien liksom litt borte når man kommer hjem igjen og er brun i håret og det ser ut som man har tatt på seg buksene til et lykkelig barnehagebarn som nettopp har hatt det morro i en sølepytt. Også lukter det jo sement da, våt sement. Og det går opp for en at når man går ut på en regnværsdag og det lukter våt sement, i en av verdens mest forurensede byer, så er det kanskje fordi det er nettopp det som lages her når det regner. Svevestøv+sand fra Sahara+vann=hm....sement? Brun-svart glatt yalla sement. Jeg vil ha snø!


Utsikten fra leiligheten ned på veien fra verandaen i stuen når det regner. Legg merke til den hvite minibussen nederst i venstre hjørne. Hvis man noen gang skal på tur til midtøsten; ser dere noe som ligner på denne kjøredoningen, hopp på forhånd. Kom dere unna. Og fortell gjerne drittungen i førersetet at mamma har ringt og vil ha tilbake bilen sin.


Det regnet så mye at den fake snøen vi hadde sprayet ned verandaen med forsvant som dugg for solen, men til gjengjeld fikk vi jo litt av dette kleberige laget å kose oss med da, litt sånn snøen i februar følelse.