Intermission

Da går det mot slutten for oppholdet i Kairo høstsemesteret 2006. Skal hjem å lade batteriene i en måned, fra 21.12 til 21.01 faktisk. En etterlengtet hvilepause med rom for refleksjon og ettertanke, eller rødbrus og grandis om man vil. Håper jeg treffer dere alle sammen, uansett må dere ha en god jul og et godt nytt år. Takk for at dere leser :)

Karim the red nosed camel

Med juleregnet kommer det mer julekos. På lørdag var det julebasar på Nile Hilton hotell (unnfangelsesstedet for Paris mindre kjente bror Chaos...høhø). Alle de europeiske ambassadene hadde stands og solgte kjente og kjære produkter fra sine respektive hjemland, og inntektene gikk selvfølgelig til veldedighet. For slikt gjør man når man er fra Europa, etter at man har spandert litt fyll på ansatte og fått lagt inn samtlige ved den rusisske ambassaden til avrusning. De som måtte tro at vodka om kl. 10 om morgenen bare er for spesielt interesserte, tro om igjen. Vodka kan drikkes til det meste, være seg frokost, irish coffee eller mer vodka. Man vet liksom at man nærmer seg noe russisk når shotsene flyr gjennom luften og det drikkes like mye foran kassa som bak.

Legg merke til den flyvende vodka flasken. Helt ville tilstander altså.







Og de som måtte tro at det ville være mulig å finne små velsmakende stykker av Norge ved en slik tilstellning kan tro om igjen de også. Ikke en eneste melkesjokolade, ikke så mye som et lite eventyr en gang. Men de hadde vafler. For ikke å glemme blå stearinlys, servietter og kirsebærsyltetøy. Men de viktigste bidragene ved denne basaren, de som virkelig fikk tårene til og trille og pundene til å danse, fant vi hos våre kjære europeiske brodernasjoner England, Irland, Russland (her var gleden dobbel i og med at vi i tillegg til god gammaldags vodka fikk litt god gammaldags russisk underholdning på kjøpet) og Finland: Ekte sprit fra råvarer som har fått tid til å kose seg litt i destilleriene, og som ikke befinner seg i en slik identitetskrise som egyptisk sprit bærer preg av, skal jeg drikkes eller skal jeg brukes til rengjøring? Altså batterisyresyndromet eller flybensinsyndromet om dere vil. Det var riktig så hyggelig. Vaffel og vodka. Og som den ekte nordmann jeg er, så blir alt så meget bedre når jeg kan fortelle meg selv etter en lang dag med hard shopping at ja ja, pengene går jo til en god sak da. Eller til avrusning, men det tjener jo til samfunnets beste det også.

Ellers så nærmer avreisen seg med stormskritt, ikke det at jeg teller dager, men nå er det altså bare 7 igjen. Og i den anledning vil jeg gjerne starte avklimatiseringsprosessen ved å dele et bilde som gjorde sterkt inntrykk på meg, en manifestasjon av den frustrasjon mennesker i hele verden føler hver dag og har følt siden det herrens år 2001. Som vi sier i Egypt, Engoy!

Its raining...dirt

Ojojoj, det regner! Også to dager på rad da, hakke sett på makan, 3. regnskyllet på 4 måneder! Man tenker jo at med regnet blir gatene penere og luften renere, men i kairo...mmnja. Det dannes et slikt kleberig brun-svart lag, like barmhjertig som speilblank is under nysnø. Man vandrer på livets vei, aner fred og ingen fare, mens man konser på å ikke møte blikkene til uvedkommne menn, da en slik festelig minibus med en sjåfør på rundt 16 uten sertifikat (og erfaring teller ikke en dritt, de har kjørt siden de kunne gå, frontruta er like fullt borte) med yalla musikken på full spiker, bestemmer seg for at 1 fil er 1 for lite og 1 fotgjenger er 1 for mye, og snidder venstre fot. Konsekvens: Hopp til høyre, feil landing, to føtter - to rettninger, og alle mennene man med en slik eleganse har unngått øyekontakt med har nå kontakt til tusen og mer enn nok og ta av hva angår festlige kommentarer. Regnvær er deilig dere. Og hvis man er modig nok til å ta seg en deilig luftetur allikevel, ha minibussradaren ute og trippe langs veggen, snike seg rundt hjørner Bond style, så blir nostalgien liksom litt borte når man kommer hjem igjen og er brun i håret og det ser ut som man har tatt på seg buksene til et lykkelig barnehagebarn som nettopp har hatt det morro i en sølepytt. Også lukter det jo sement da, våt sement. Og det går opp for en at når man går ut på en regnværsdag og det lukter våt sement, i en av verdens mest forurensede byer, så er det kanskje fordi det er nettopp det som lages her når det regner. Svevestøv+sand fra Sahara+vann=hm....sement? Brun-svart glatt yalla sement. Jeg vil ha snø!


Utsikten fra leiligheten ned på veien fra verandaen i stuen når det regner. Legg merke til den hvite minibussen nederst i venstre hjørne. Hvis man noen gang skal på tur til midtøsten; ser dere noe som ligner på denne kjøredoningen, hopp på forhånd. Kom dere unna. Og fortell gjerne drittungen i førersetet at mamma har ringt og vil ha tilbake bilen sin.


Det regnet så mye at den fake snøen vi hadde sprayet ned verandaen med forsvant som dugg for solen, men til gjengjeld fikk vi jo litt av dette kleberige laget å kose oss med da, litt sånn snøen i februar følelse.

Driving home for Christmas

Satt stille og fredelig i min taxi på vei til fest her i går, da fire egyptiske julenisser med skjegget på snei kom hoppende ut i veien og skrek "happy new year." Leketøysbutikken i kristenstrøket er klar for jul, eller nytt år. De er ikke helt sikre. En høytid som har med en litt tykkfallen mann å gjøre i hvertfall. Jadda. Ikke en gang i Afrika får man hvile fra julens kjøpepress. Men hvor er marsipangrisene?

Har lekt med barna mine igjen i dag. Introdusert dem for Disneys fantastiske verden. Finding Nemo er en suksess over hele kloden altså, om man så er fem og ikke forstår et ord engelsk, eller ti og kan hele saken utenatt med arabisk dubbing. En noe smårar dubbing syns nå jeg, men men. Fisk er fisk.

I tillegg til all denne julemoroa så har jeg nå levert inn alle mine obligatoriske oppgaver til Blindern. Resulatet reflekterer så absolutt mitt beste arbeid, og preges ikke av noen som helst form for tidsmangel eller skriving i kairos morgentimer. Nei da, svært interessante artikkler, og det overrasker meg ikke om de blir gitt ut etter jul alle tre. Nå er det bare en eksamen igjen på mandag, på ambassaden faktisk, så er jeg ferdig med Blindern for i år. Skal ta opp igjen ara1 og det blir sikkert ganske så koselig. Trives på ambassaden, håper bare de slipper meg inn. Vaktene var litt skeptiske sist jeg prøvde. Mitt norske pass ser ut som om det har vært gjennom både pest og kolera, og det gjør meg visst til en nordmann av en litt tvilsom karakter i øynene til den gjevne sikkerhetsvakt.