Peer! Du må vakne, araberane kjem!

Jobbing ved pyramidene er virkelig sakene sine altså. Den første uken fra 23.00 til rundt 03.00. Og den siste uken fra 19.00 til 24.00. Stjerneklar himmel, opplyste historiske monumenter, norske divaer og ingen kamel pushere. Stykket ble kjempe bra. Den engelske oversettelsen var vel kanskje engelsk, og symfoniorkesteret fra operaen i Cairo fant til slutt hvilken side de skulle begynne å spille fra.
Jeg savner min Spotlite Venette 2500W MSR-HMI allerede, med vektposer bakpå (plastposer fylt med sand fra Sahara, det tok litt tid for de egyptiske ingeniører, midt under ramadan, å innse at jo, det går faktisk an å finne sand i sahara), iris som bare rakkern og 5 fargefiltere. Det var spotten sin det. Savner tårnet mitt også. En vaklevoren greie bygd etter arabisk standard. Ba en liten bønn hver gang jeg klatret opp og det svaiet så spotliten nesten snuste litt på sanden, men som tårnet i Piza, var også tårnet mitt et lite mirakel. Hvorfor skal ting stå rett opp og ned egentlig? Funker det i Italia kan det funke her også. Også den herlige posisjonen man befinner seg i der oppe da, se ut over alt kaoset og tenke: ”lurer på om den celloen der egentlig skal kastes...ti-hi”, mens man får inn det som er av informasjonfra scenen på headset. ”Spotfører 1 her, skal det fremdeles lyses på Peer i moment 201, jeg er litt opptatt med å holde balansen her nå nemlig.” Moro, moro. Og med headsettet på hodet ser det jo nesten ut som man vet hva man gjør. Ikke dumt.



Et godt eksempel på hva jeg om min spot klarte sammen. Ja. Jeg lyste på Peer.

Siste spilledag, eller dagen etter premieren for å gi et begerep om omfanget av denne norske stormannsgalskapen, var all fiffen på plass. VIPer med eget telt og fulle vinflasker. (Det er da vitterlig fest når det er eid, for det er vel de driver med nå disse karakterene som glemte å smøre seg med riktig solfaktor?) Nok en grunn til å alltid gå med headset når det kommer tikkende inn beskjeder som:”Nei, Bondevik er IKKE vip” det varmer liksom litt når sandloppene biter som verst og det er tredje gang fru Tranvik spør om setevarmer og et glass rosé.

Sikkeheten denne dagen var helt ekstrem fordi fru president skulle følge forestillingen. Den var faktisk så streng at ikke en gang skuespillerene fikk komme inn. Det måtte et ibsensk oldebarn til, en del hyling og skriking (og sikkert en lapp eller to under bordet) før alle slapp inn. Ganske morsom situasjon det også, når man er vant med egyptisk ”effektivitet”, å se nordmenn som får snusen på at setene er unummererte og at alle som skal se på fremdeles står i samme kø.
”Mor, du tar jakken min på venstre arm. Ta slipset også du. Godt jeg ikke tok dresskoene. Her skal det løpes. Og husk at veska i høyre kan brukes som våpen. Jeg tar venstre flanke. Målet er fremste rad. Lillegutt ringer vi på mobilen når setene er sikret. GO! GO! GO!”



Peer med Bøygen i bakgrunnen. Lurer på om fanden har forført ham med kjeppen i kottet?



Min arbeidsplass, før scenen ble satt opp da, men stolene peker jo riktig vei, så dere skjønner forhåpentligvis greia.

The Norwegian Queen, Queen Elisabeth of Denmark, has arrived. Egyptiske aviser, nesten der det skjer, litt etterpå.

I forbindelse med feiringene av dette norske vindunderet, Ibsen, sak nr.3 på samtalelisten når man skal snakke om Norge, etter olje og fisk (man kan vel strengt tatt slenge inn fjorder på listen også, men plasseringen før eller etter Ibsen får bli en smakssak) ankom Hennes Kongelige Høyhet Dronning Sonja sivilisajonens vugge. Hun var selvfølgelig veldig interessert i å snakke med norske studenter som studerer i Cairo, så alle ble invitert til mottakelse på den norske ambasaden. Jeg takket ja, selv om det krevde et godt stykke arbeid å få presset henne inn i min ellers så fulle timeplan. Jobbe, sove, spise, skrive oppgave til blindern, jobbe. Ikke akkurat plass til noen egen post for kvalitetstid med min kompis Sonja uten etternavn der nei. Og så måtte jeg jo fikse et anstendig antrekk da, tok ikke med meg mine penklær til ørkenen, blir bare luktende kamel av dem på den måten. Men det gikk på et vis og jeg fikk med meg dronningen på toppen av at jeg fikk stå på mitt eget stilas i to uker.

Dronningen gjorde sin entre i amabssaderesidensen som bare et menneske blå pumpe kan. Selv ikke bølgene på Hawaii kan etterligne Sonjas lugg, og ikke en gang standardmeterstokken i Paris er så rett som hennes majestets rygg. Den bergenske ambassadøren snublet i sitt importerte glassbord og fåreslo at damen skulle sette seg, sånn som bare en nervøs ambassadør kan, musikere spilte, og så var det vår tur. Veldig naturlig ble alle norske studenter delt inn i samtalegrupper på fire. Hennes majestet vandret fra gruppe til gruppe og fikk snakket litt med alle. Hvordan man vet når en kongelig person nærmer seg? Man hører fernalsk klakking fra de nypussede lakkskoene til en noe oppjaget ambassadør samtidig som menneskene i gruppen bak får tilbake troen på norsk setningsoppbygging. Da det ble vår tur og klakkingen hadde stoppet opp, var det som om man snakket med en hvilken som helst dame på 70 (Jepp, 70). En utrolig hyggelig og oppriktig interessert dame. Behagelig å snakke med og flink til å folk til å slappe av (men det hjalp jo lite i nærvær av denne trippende bergenseren med timeplan og en rolexklokke som fikk luftet seg oftere enn sekundviseren klarte å skifte strek). Sonja og jeg fikk snakket litt om den norske vinteren og at selv om Cairo jo er en meget vakker og interessant by, så er det deilig å komme hjem til snø og skitur i marka. Jeg formelig grodde lusekofte og bunad på stedet. Og så var det over. Veldig positivt overrasket. Sonja er en bra dame.

"Peer du lyver!" "Jepp. Ferdig nå?"

Da har altså jobbingen ved pyramidene startet og jeg sov fire timer i natt før jeg stavret meg inn i nok en taxi og dro på skolen. Skulle ikke tro det, men å være spotfører er nokså morsomt altså. Fikk klatre opp i stilaset i går til og med. Et stilas av ekte arabisk kaliber. Stod der og svaiet litt og lyste på sfinxsen, peer og en stakkars løshund som kom vandrende forbi, mens det runget i bønn fra alle kanter (ramadan) og peer stod og hylte om hor på scenen. jadda. Tror det blir et ganske bra stykke når alt er på plass. Det er i hvertfall allerede en helt vill følelse å titte på pyramidene midt på natten ute i "ørkenen" med dovregubbenshall, springere, hallingdans og et virvar av norske skuespillere i bakgrunnen. Er ganske sikker på at araberne som jobber der spekulerer i om de har med en eller annen skandinavisk versjon av al-qaeda å gjøre. Terrorisme på høyt nivå for et stakkars Amr Diab øre.

livet med kameler

Politimann ved pyramidene på kamelen Antonio



Turister med pyramider bak. Orgianlt.



Beduiner på de nyeste sportsversjonene, crusing the beach, i Dahab.



Egyptian mounted police. Det er veldig mye kriminalitet der ute ved pyramidene. Mange plastikkting som selges for langt mer enn plastikken er verdt, og slik kriminalitet krever minst to kameler pr. uvitende turist.

singin' in the rain (sand)

De to kommende ukene fortjener egentlig en blogg for seg selv. Ibsenåret 2006 skal avsluttes med en oppsetting av Peer Gynt ved pyramidene. Pyramidene sier dere? Ja da, pyramidene. Og hvor er Annette? Stemmer det ikke at hun befinner seg i området rundt disse gamle steinrøysene det koster 50 kroner å komme i nærheten av og 150 ekstra hvis man ikke bare vil se gammel stein utenpå, men også inni? Jo da, det stemmer, kåken ligger 20min unna de gamle konger. Poenget er at produsenten av festlighetene ved steinene måtte ha nordmenn til å holde lyskasterne som følger norske kjendiser når de trasker rundt på scenen foran sfinxen og leker drama for utlendinger, det er der jeg kommer inn i bildet. Endelig lønner det seg å være norsk også utenfor Danmark. Jeg skal lyse på Peer.
Tror det er alt.

Jo også måtte jeg legitimere meg på t-banen i dag. For den egyptiske etterretningen ser jeg ut som "en person med tvilsom kredibilitet." Hele livshistorien måtte frem, og mine motiver for å studere arabisk lurer ingen, politidamen skjønte at det stakk noe under, og jeg setter stor pris på å bli skreket til, på et fremmed språk,midt i rushtiden. Publikum? ja. Dømmende blikk? Ja. Hjalp det at jeg hadde på meg kortermet t-sjorte? Nei. Se for dere en stakkars utlending som har rotet seg inn i det kalde nord, og som snakker gebrokkent norsk, vente på t-banen på oslo-s kl.16.00 med sivilt politi som snakker høylytt om oppholdstillatelse og lønnet arbeid om dere vil. Bra følelse.

Tror dette rekker jeg. Har det moro alt i alt. Nå er det jo ramadan også så det er litt sånn julestemning, og det gjør jo ingenting.

Min første blogg (stolt av meg nå Randulf?)

Etter ankomsten i midtøstens hjerte, har det knapt vært tid til å gå ut av taxien på ettermiddagen før jeg har måttet sette meg inn igjen neste morgen. Så, derfor, for å få slutt på denne onde sirkelen av manglende informasjon fra alle mulige hold, (aner jo ikke hva som skjer der hjemme, og her er det bare varmt og det lukter vondt som aldri før) kommer denne bloggen som en gave, nei, nyhetsbrev, fra meg til dere. Mine venner.

Har det bra i yalla land. Har skaffet meg privatlærer for å lære meg dette språket. kanskje. Han mener forøvrig at kun svært intelligente mennesker lærer seg arabisk, vet ikke om jeg skal legge noe i at han snakket engelsk når han sa det, uansett, i am to be very genious. talk arabic a little. Også har jeg skaffet meg jobb hos en ngo som jobber med egyptiske gatebarn, det er 2 millioner av dem her, så det er litt av hvert å ta tak i. http://www.egyhopevillage.com/indexeng.htm hvis dere vil sjekke ut sakene. Begynner forhåpentligvis å jobbe der i helgen, skal lære små gutter engelsk, så det kan jo bli moro.