Karim the red nosed camel

Med juleregnet kommer det mer julekos. På lørdag var det julebasar på Nile Hilton hotell (unnfangelsesstedet for Paris mindre kjente bror Chaos...høhø). Alle de europeiske ambassadene hadde stands og solgte kjente og kjære produkter fra sine respektive hjemland, og inntektene gikk selvfølgelig til veldedighet. For slikt gjør man når man er fra Europa, etter at man har spandert litt fyll på ansatte og fått lagt inn samtlige ved den rusisske ambassaden til avrusning. De som måtte tro at vodka om kl. 10 om morgenen bare er for spesielt interesserte, tro om igjen. Vodka kan drikkes til det meste, være seg frokost, irish coffee eller mer vodka. Man vet liksom at man nærmer seg noe russisk når shotsene flyr gjennom luften og det drikkes like mye foran kassa som bak.

Legg merke til den flyvende vodka flasken. Helt ville tilstander altså.







Og de som måtte tro at det ville være mulig å finne små velsmakende stykker av Norge ved en slik tilstellning kan tro om igjen de også. Ikke en eneste melkesjokolade, ikke så mye som et lite eventyr en gang. Men de hadde vafler. For ikke å glemme blå stearinlys, servietter og kirsebærsyltetøy. Men de viktigste bidragene ved denne basaren, de som virkelig fikk tårene til og trille og pundene til å danse, fant vi hos våre kjære europeiske brodernasjoner England, Irland, Russland (her var gleden dobbel i og med at vi i tillegg til god gammaldags vodka fikk litt god gammaldags russisk underholdning på kjøpet) og Finland: Ekte sprit fra råvarer som har fått tid til å kose seg litt i destilleriene, og som ikke befinner seg i en slik identitetskrise som egyptisk sprit bærer preg av, skal jeg drikkes eller skal jeg brukes til rengjøring? Altså batterisyresyndromet eller flybensinsyndromet om dere vil. Det var riktig så hyggelig. Vaffel og vodka. Og som den ekte nordmann jeg er, så blir alt så meget bedre når jeg kan fortelle meg selv etter en lang dag med hard shopping at ja ja, pengene går jo til en god sak da. Eller til avrusning, men det tjener jo til samfunnets beste det også.

Ellers så nærmer avreisen seg med stormskritt, ikke det at jeg teller dager, men nå er det altså bare 7 igjen. Og i den anledning vil jeg gjerne starte avklimatiseringsprosessen ved å dele et bilde som gjorde sterkt inntrykk på meg, en manifestasjon av den frustrasjon mennesker i hele verden føler hver dag og har følt siden det herrens år 2001. Som vi sier i Egypt, Engoy!