Verdens videste nett, rett hjem i stua

Har nettopp hatt æren av å se en slik egyptisk ingeniør i aksjon i mitt eget hjem. Da altså i form av en internettinstallatør ingeniør. Tidligere har jeg kun møtt spotkjører- og stilasbygger ingeniører, så det var jo hyggelig å treffe på noe litt nytt. Forøvrig har hele prosessen med å få verden inn i stua gått nesten like fort som om jeg hadde hatt Telenor på tråden, den nette sum av fire uker, men nå har vi da endelig fått eget nett og egen regning. O jul med din glede! Vi undertegnet kontrakten i oktober, ble koblet opp på det lokale nettet i begynnelsen av november, og så, vips, noen uker etter det igjen kom mannen med router og modem, tre timer forsinket. Tror heller ikke han hadde dusjet siden vår første samtale i oktober, men det er jo en annen sak. Det er riktignok bare 5min siden påsan dro herfra med stresskofferten full av ledninger og en klippetang, men er vi skikkelig heldige så har vi stabilt nettverk helt frem til nyttår og kanskje enda litt lengre. Det er ikke pent å stjele nettverk fra naboen nemlig, og det er heller ikke pent av naboen å ikke sørge for at de snylterne som først har kommet seg på kan få lov til å bli. Sånn av-på-av-på mentalitet er jeg lite fan av, men nå kan han jo bare se hvordan det er selv, her er det stengt! Ha!

Et lite stykke Norge et langt stykke unna

Tusen takk til besteforeldre og foreldre som sendte avgårde geitost og snop til den tredje verden. Frokost med grovbrød og geitost er ikke så dumt altså. Ikke spekeskinke heller. Nei, nå har vi det koselig dere. Syns jeg hører Grieg i det fjerne, tror til og med det lukter litt snø.

Første dag på jobb

Har hatt min første arbeidsdag hos Hope Village. En organisasjon som prøver å gi gatebarn en ny start og et bedre liv. De deler barna inn i tre nivåer ettersom hvor langt de har kommet på vei bort fra gata. Først blir de plassert i mottakssentre basert på alder og kjønn, hvor de får medisiner, mat og alt annet de trenger sånn i et litt mer kortigtig perspektiv. Så flytter de etterhvert inn i et slags barnehjem dersom det ikke er mulig å gjenforene dem med familien. Når de så blir over 18 får de leiglighet og en slump penger som de har vært med på å spare opp selv fra de var små. De får også hjelp til utdannelse eller til å åpne egne butikker og slike ting, ettersom hvor interessen ligger.
Marianne og jeg jobber altså på et av disse "barnehjemmene." Vi var først to timer sammen med 10 gutter på 5 år som vi skal lære engelsk. De var jo ikke helt sikre på hva vi gjorde der da, merkelige folk som snakket rart og så bleke ut, men det gikk bra til slutt og vi fikk tegnet masse og pekt på "car" og "fox" og slike ting i guttas yndlingsbøker. Tror de må være de mest veloppdragne 5åringene jeg noen gang har møtt, og så så skrekkelig søte da.
Etterpå var vi en time med 10 gutter på 10. Også kjempesøte gutter, men litt mer tøffe og med litt mer arr fra et liv på gatene i Cairo. De snakket både engelsk og fransk og dro frem skolebøker og tegninger og skulle vise oss hvor flinke de var. De visste at Israel er dritt og at å flytte til amerika slett ikke hadde vært så dumt. Livet i Midtøsten.
Forhåpentligvis får vi dreisen på pedagogikken etterhvert, og Cairo får 20 gutter som løper rundt og snakker engelsk med norsk tonefall.

Takk for besøket, velkommen igjen!

To uker med Åsmund på besøk er endelig over. For et kaos en person ekstra kan lage, pizzabokser over alt og konstant tromming på det som er av møbler. For ikke å snakke om de latterlige "instrumentene." Men takk for en knall konsert og bra mojo lizm. Ta gjerne turen til hotell Zahraa 49 i mars også. Peace

Ballen er rund i hele verden

Fotballkamp mellom et lokalt egyptisk lag og et lag fra tunisia foregår ikke i stillhet altså. Det egyptiske laget satte inn 1-0 i siste spilleminutt og endelig har mannen i gata fått noe han kan rope hurra for når været er kaldt og diktatoren fremdeles lever. Skulle nesten tro Bush var død.