Vårrengjøring

I Norge popper blåklokkene opp når det er vår, i Egypt har man 50 dager med kontinuerlige sandstormer. Jeg var naiv og trodde at jeg glatt hadde sovet meg gjennom det ørkenen hadde å by på av rebelsk sand for sesongen, av en eller annen grunn har stormene nemlig stort sett vært om morgenene og ikke vart lenger enn et par timer, og starter de etter 5 så sitter jeg å gjør leksene mine. Et spennende og variert liv. Det skulle i vært fall vise seg at sesongen slettes ikke var over og at ørkenen fremdeles hadde noen godsaker på lager. Dagen begynte bra, blå himmel og 36 grader (hvis man skal tro Aftenposten), og ikke et sandkorn i sikte. Men så skyet det til, det begynte å blåse og hardbarkede, ørkenvandte egyptere tok på seg mundbindene sine. Det luktet brent støv, og absloutt alt så gult ut; gult lys, gule skyer, gule biler og gule politiuniformer. Et skritt utenfor døra og det knaste av sand mellom tennene og øynene randt som Nilen selv (for 20 år siden), det er egentlig litt imponerende når man skjønner hvor mye sand man klarer å drasse med seg på de merkeligste steder ved å stå ute et par minutter. Taxituren hjem var spennende som alltid, med falne trær som nye innslag i den sedvanlige hinderløypen blant esler og mopedister. Og så var det veldig hyggelig å komme hjem til sitt eget lille private Sahara midt i stuen, for selv om man låser dørene, så betyr ikke det at de ikke kan blåse opp allikevel. Og så har det tydligvis ikke vært helt enstemmig vedtatt hvordan en dør skal passe inn i sin karm, noe som nok bidro til innendørssandkassen det også.

Våren er kommet til Mumiland

Da er det offisielt: Våren er her, politimennene har tatt på seg den "hvite" uniformen og lagt den blå tilbake i skapet hjemme hos mamma. I hvertfall så har majoriteten på seg hvite uniformer, og det er jo det som teller. Det later nemlig til at ikke alle er helt med på at det er vår, temperatursvingningene er fremdeles ganske hissige, så da er vel den blå strikkegenseren god å ha.

Utover at det er vår har det også akkurat vært ferie, en delig uke i Dahab, som ligger en time fra Sharm el-Sheikh på Sinai. Late dager med mye sitting på puter, soling, bading og dykking. Vi fikk til og med hilst på Nemo og resten av statistene fra Disney produksjonen. Jeg var også så heldig å få dykket på The Islands som er på topp 100 listen over dykkerplasser i verden. I 56 min! Det var også her jeg fant ut at undervannsfotografering lett kan bli en ekstremsport, det er nemlig veldig moro å ta bilder, men når fisken svømmer nede på bunnen og man titter mye ned, så kan det hende at når man titter opp igjen så er man helt alene uten hverken instruktør eller buddy, og Nemo er veldig mye mindre snakkesalig i det virkelige liv enn i filmen.

På det politiske plan har det også skjedd saker og ting siden sist, utover avgjørelsen om kleskifte for politikonstablene. Det har seg nemlig sånn at etter drapet på den forrige presidenten for 26 år siden, så har det vært erklært unntakstilstand her til lands. Selvfølgelig benytter man seg da av egne lover og bestemmelser. I og med at denne unntakstilstanden har vært heller langdryg, har den også vært tiltsand for internasjonal oppmerksomhet, men hvis man klarer å overbevise de rette stadsoverhoder om at man ved hjelp av disse spesielle loven bekjemper terrorisme, så går det greit.

Maskineriet tikket altså av gårde som det skulle, inntil for noen uker siden; Sjefen selv fant nemlig ut at det var en smule tungvindt å opperere under de gamle unnatkstilstandslovene, politiet måtte for eksempel søke om noe så latterlig som en ransaksordre før de kunne ta seg inn hjemme hos den gjevne egypter, og sånt blir det bare evige papirmøller av. Så man holdt valg og la til en rekke grunnlovstillegg som gjør denne bekjempingen av terrorisme så mye enklere. Og nå, takk og lov, trenger man ikke ransaksordre mer. Enkelte vil kanskje kalle dette for frihetsberøvelse og slike ting, så dermed kom Busken og Candy inn i bildet. Sjefen slo i bordet med en ny liste over antall arresterte terrorister, og dermed takket de to amerikanere for innsatsen, men minnet om at den demokratiske prosessen tilknyttet lovendringene muligens var noe forhastet og at det kanskje hadde vært en ide og telle alle stemmene neste gang, selv om det absolutt ikke er obligatorisk etter amerikansk modell.

Ellers så må jeg si at jeg finner det litt småironisk at det eneste som kan høres utenfra akkurat nå, er hverken biler som tuter, folk som skriker, eller dyr som kommuniserer, (det man vanligvis pleier å høre, 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, hele året), men naboens karaokeversjon av Simon and Garfunkels The sound of silence.

Skoletur til ørkenen

Min nye skole er litt av en instutisjon altså. Ikke bare har den tatt på seg jobben å undervise amerikanere i et språk med en ordlyd så ulik den amerikanske, at selv fransk på amerikansk blir pent, men de arrangerer også turer slik at den jevne karrierejager fra over dammen kan foreta seg eskursjoner til steder som ikke lar seg uttale på engelsk. Og det til den nette sum av 300 egyptiske pund for to overnattinger på hotell, alle måltider, inngangsbilletter OG transport. Jeg ønsker nok en gang å benytte sjansen til å takke USAID for godt og varmt sammarbeid.

Helgens eskursjon begynte på torsdag kl.3, rett etter skolen, alle fikk utdelt nistepakke og vi satte oss godt til rette i en buss som helt klart ikke var ment for noe annet enn japanske turister, men nærkonakt av første grad med setet foran er jo egentlig bare hyggelig, knær er skapt for å bøyes uansett. Området som skulle utforskes ligger midt i riket, og heter Minia. Et område preget av uroligheter og sammenstøt mellom forskjellige familieklaner sånn midt på 90 tallet en gang, etter hva jeg kunne forstå, så da er det selvfølgelig fremdeles nødvendig med politieskorte. Poenget med turen var nemlig også og gi utlendingene en sjanse til å se en lite turistifisert del av Egypt, i tillegg til de vanlige inntullede kongene som har lagt seg ned stort sett over alt der det var plass i ørkenen. Turister har for eksempel ikke lov til å kjøre på veiene i ørkenen etter at det har blitt mørkt, selv med eskorte, og da blir det med ett litt vanskelig å reise, i og med at egypt stort sett er ørken. Og til alle som syns at politieskorte i ørkenen i Afrika hørtes litt dramatisk ut, så er det kanskje fordi at den arabiske defenisjonen på politieskorte har lite å gjøre med den norske. Å ha politieskorte betyr stort sett at man deltar aktivt i sysselsettingen av politimenn som begynner å dra på åra eller som av en eller annen grunn fortjener et lite avbrekk fra å leke trafikklys i kairo, det være seg på grunn av luftveisproblemer, mangelende lemmer eller hele patruljebiler, slik at de blir nødt til å arbeide i større grupper. Den jevne politimann i eskortebransjen tilbringer helst dagen på lasteplanet av en ombygd, blå suzuki truck, og passer på at våpenlageret fra den kalde krigen får speilet seg litt i solen fra tid til annen, ellers går det mye i hosting, harking og generell knurring når det er publikum tilgjengelig.

Vi tilbragte helgen i diverse gravkamre, blant annet et med tusen mumifiserte bavianer, for spesielt interesserte. Av en eller annen grunn finnes det ikke bavianer i Egypt i dag, men på de store kongers tid fantes det i hvertfall tusen. Gravkamrene i denne regionen går for å være noen av de best bevarte i Egypt, om det kan ha noe med reiseforbudet å gjøre og mangel på fettete turisthender som tafser på det som er av tegninger og gammel grafitti vites ikke, fine var de i hvertfall. Vi spiste lunsj ombord på en båt på Nilen, fremdeles med eskorte, denne gangen i form av en gummibåt med vennlig hilsen den egyptiske marine. Veldig stor og skremmende der den tøffet bak dampskipet vårt, med påhengsmotor og tre marinesoldater med hvite marinehatter og matchende blå strikkegensere.


Vi var også innom verdens eldste kirke, der den hellige familie skal ha søkt tilflukt en gang for lenge siden. Ellers gikk tiden med til sosial hygge og kortspill, i tillegg til forsøk på å absorbere følelsen av å puste inn luft med et oksygeninnhold på mer enn 15%, i skikkelig gulfisk på land stil.

Det var utrolig deilig å komme seg ut av Kairo for en helg og se at mennesker faktisk kan være nokså lykkelige selv om de bor i Egypt, og at farge faktisk ikke betyr forskjellige nyanser av grå, avhengig av når det regnet sist. Vi snublet til og med over noen esler som stod og tygget grønt gress i veikanten og så rimlig fornøyde ut med tilværelsen. Og lykkelige dyr er jo ikke noe vi ser hver dag. Ellers var vi stort sett omringet av barn som hylte ut det man lærer av engelsk på skolen, i tillegg til at de veldig gjerne ville bli tatt bilde av. Mot en liten godtgjørelse selvfølgelig, aller helst i form av en kulepenn.

Once upon a time in Africa

Kryss av i kalenderen, i dag er en merkedag! Jeg har gått på min nye skole i 3 uker nå, og begynner så smått å komme meg etter sjokket da jeg fikk vite at mine talenter i skravering har forsvunnet som dugg for solen, eller som solen bak et teppe av tungmetaller, avhengig av hvilken side av jorden man skulle befinne seg på.
Det amerikanske universitetet ligger midt i hjertet av kairo, nymalt og kritthvitt med hilsen USAID. Jeg kan strengt tatt bruke t-banen til skolen hver dag, men som seg hør og bør kjører jeg taxi. Og det er på grunn av denne daglige taxituren at dagen i dag er en merkedag.
Hendelsen som gjør dagen verdt å markere seg, fant sted da jeg skulle hjem, og kommer nok aldri til å gjenta seg, med mindre jeg begynner å snakke flytende yalla eller trer på meg et par meter til med stoff. Saken er nemlig den at jeg tuslet ut fra USA kl.14.45, rundt da trafikken begynner å tettne seg til, så jeg gruet meg litt. Først må man nemlig klare å lokalisere nok ledig asfalt til at man får lekt hinderløype mellom biler, busser og et og annet tilfeldig forbipasserende esel med lasetplan, eller svaiende syklister som absloutt ikke sitter på noen slags form for Den Beste, slik at man kan komme seg skadefritt over til den riktige siden av gaten. Så stiller man seg opp omtrent der man tror "køen" starter og hyler ut en destinasjon til alle svarte biler med takgrinder som kommer putrende forbi. Den vanlige reaksjonen på denne tiden av døgnet, er et svært respekfullt "stikk-og-heng-deg" blikk, tett etterfulgt av en "talk-to-the-hand/åpner-du-døren-så-skriker-jeg" type håndbevegelse. De mer kreative sjåfører legger også gjerne til et par "stakkars-turist" rist på hodet eller et koselig fnys.
Jeg fryktet altså det verste da jeg ymtet frempå med min "Nadi as-said" og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til da mannen bak rattet nikket istenden for å riste med hodet sitt. Jeg klatret inn, og det viste seg at denne karen ikke bare kunne kjøre bil, men at han også hadde meninger om litt av hvert fra politikk, kultur og arabiskundervisning, til kjønnssegregering og forurensing, og at trangen etter et forum, eller en eller annen form for et lyttende diskusjonspanel var stor. Enter Annette. Å kunne dele sine refleksjoner her i livet med noen som skjønner nok arabisk til at de klarer å få med seg de utvalgte temaene for dagen, men som enda ikke er rask nok til at de egentlig får sagt stort, var tydeligvis ideelt. Midtøstens svar på Pål T. Jørgensen var i gang. 20 min senere, og etter å ha oppklart en god del av verdens problemer, i tillegg til å ha gitt meg et levende bilde av livet som taxisjåfør her i by'n, var jeg hjemme.
Turen vil for alltid symbolisere dagen da ordet kjøreskole fikk en ny og noe mer positiv betydning: jeg ble kjørt, lærte en del nyttige gloser og ble instruert i hvordan jeg på best mulig måte kunne gå ut i verden og lære meg mest mulig arabisk. Man kan ikke bare gjøre som man vil nemlig, noe som også ble sagt ved en tidligere anledning ved en an helt annen kjøreskole, men da i forbindelse med en rundkjøring.
Jeg syns nå uansett at turen hadde vært bra, det var ikke snakk om giftemål eller kamelprutting, jeg ble transportert fra USA til Europa, og da jeg kom frem var jeg fremdeles hel. På en måte alle de kvaliteter jeg setter pris på ved en taxisjåfør. Så, jeg betalte utlendingspris +. Og det var da det skjedde, han sa:"Nei takk frøken, det der er alt for mye." Ikke bare kjører han meg, midt på dagen, han vil ikke ha penger for det engang! Som jeg sa: Merkedag. Fikk nå tvunget på ham pengene til slutt, og ladaen trillet litt nølende avgårde nedover gaten. Livet i afrika dere. Livet i Afrika.

En trekkfugl vender tilbake, om ikke annet så på trass

Du og du som tiden flyr når man har det moro i Afriken! Ankom leiligheten på den andre siden av Nilen kl. 6 om morgen 22. januar etter litt klabb og babb på den meget velorganiserte flyplassen her i byen. Innledet også den første dagen med en hurtig oppfriskning av arabiskgloser da taxisjåføren utttrykket et ønske om å bli milionær på vår bekostning. Avstanden fra flyplassen, over nilen og videre til hvilehjemmet er en helt annen dersom man har taxilappen og sitter foran i bilen enn om man sitter i baksetet.
23. januar var det placement test på skolen, en stor fornøyelse i og med at savnet etter multiple choice prøver har vokst seg stort siden jeg kom hjem fra USA. Kunsten å kun skravere, men IKKE krysse av, kunne man gjerne snakket om i mer enn 10 minutter for min del, det er jo ikke alle som har all denne amerikaske vitenskapen inne.
Den 24. bestemte Gry og jeg meg for at Kairo i år 2007 er en smule passé og bestilte biletter på the egyptian sleeping train kl.18 og tok toget i retning Luxor kl. 20. Det var mye å ta seg til på dette toget, de hadde til og med club vogn hvor man kunne nyte egyptisk kvalitets øl, sprit og te, samtidig som den fungerte som et musem for banebrytende sovjetisk arkitektur og innredning. Grønt, brunt og mørk panel så langt øyet kunne se. Noe man absolutt ikke kan gjøre ombord på the egyptian sleeping train der i mot, er å sove. Man kan si mye om NSB, men jeg tror jeg foretrekker å vente en halv dag på perongen fremfor å ligge i en nedfellbar seng og lure på om man ved en feil gikk på danskebåten som har havnet i skipsnød et sted ved Cape Horn. Vi ankom Luxor en smule døgnville kl. 6 om morgen, fikk travet rundt i byen og nytt synet av ledig asfalt og soloppgang. Kl. 8 fikk vi sneket oss inn på museet og spist frokost, men helsen var heller skral så for å ikke gå i gulvet fant vi et hotell og voknet opp rundt tre. Dagen ble ellers brukt i Luxor museum og the mummification museum. En forsmak på all steinen og de inntørkede kongene som skulle komme.
Dag to ble brukt i Luxor tempelet, gammel stein har sjelden sett så bra ut. Neste dag tok vi, fulle av inspirasjon, båten over nilen til vestbanken der kongene la seg ned for å dø en gang for lenge siden. En hel mengde med turistglade egyptere tilbød oss kameler, båter, hester og taxier. Vi fikk etterhvert organisert oss og satte av gårde til kongenes dal og kjøpte inngangsbillett til tre gravkamre. Så dro vi videre til Hapshetsuts tempel, tempelet til Ramses den 3. og noen stein kolossgreier som lonly planet mente var veldig viktige å få med seg. I tillegg til alt dette fikk vi også iherdige tilbud underveis fra vår sjåfør for dagen om å stikke innom diverse alabast og papyrus fabrikker. De vet virkelig hva turistene er ute etter disse taxikjørerene.
For å runde av kulturuken dro vi til Karnak tempelet, men da var liksom steinkvoten nådd og turistbegeret fullt. Etter så mye stein, gamle konger og mas var tiden inne for å pleie studenthelsen i et svømmebasseng. Så mens vi ventet på at klokken skulle bli 21.30 og danskebåten igjen skulle sette kurs mot Kairo, søkte vi tilflukt på hotell Meridien (hotellet eies forøvrig av vår housemama). Etter en ny runde ved Cape Horn var det bare å kapitulere etter hjemkomst, bare synet av et nesten forlatt kairo kl. 6 om morgen ble litt i meste laget.
Tirsdag var det tid for museet i kairo, bare for å få med seg alt rasket de britiske arkeologer mente var for dyrebart til å la ligge igjen i ørken hos sine rettmessige eiere. Gullsandaler og nakkestøtter i marmor og andre saker man ofte føler et savn etter i vår moderne verden. Så var det jo veldig hyggelig å se at alle disse gamle skattene ble oppbevart i glasskap, låst med hengelåser av samme typen jeg har på garderobeskapet mitt, riktignok plomberte hengelåser, men allikevel.

Intermission

Da går det mot slutten for oppholdet i Kairo høstsemesteret 2006. Skal hjem å lade batteriene i en måned, fra 21.12 til 21.01 faktisk. En etterlengtet hvilepause med rom for refleksjon og ettertanke, eller rødbrus og grandis om man vil. Håper jeg treffer dere alle sammen, uansett må dere ha en god jul og et godt nytt år. Takk for at dere leser :)

Karim the red nosed camel

Med juleregnet kommer det mer julekos. På lørdag var det julebasar på Nile Hilton hotell (unnfangelsesstedet for Paris mindre kjente bror Chaos...høhø). Alle de europeiske ambassadene hadde stands og solgte kjente og kjære produkter fra sine respektive hjemland, og inntektene gikk selvfølgelig til veldedighet. For slikt gjør man når man er fra Europa, etter at man har spandert litt fyll på ansatte og fått lagt inn samtlige ved den rusisske ambassaden til avrusning. De som måtte tro at vodka om kl. 10 om morgenen bare er for spesielt interesserte, tro om igjen. Vodka kan drikkes til det meste, være seg frokost, irish coffee eller mer vodka. Man vet liksom at man nærmer seg noe russisk når shotsene flyr gjennom luften og det drikkes like mye foran kassa som bak.

Legg merke til den flyvende vodka flasken. Helt ville tilstander altså.







Og de som måtte tro at det ville være mulig å finne små velsmakende stykker av Norge ved en slik tilstellning kan tro om igjen de også. Ikke en eneste melkesjokolade, ikke så mye som et lite eventyr en gang. Men de hadde vafler. For ikke å glemme blå stearinlys, servietter og kirsebærsyltetøy. Men de viktigste bidragene ved denne basaren, de som virkelig fikk tårene til og trille og pundene til å danse, fant vi hos våre kjære europeiske brodernasjoner England, Irland, Russland (her var gleden dobbel i og med at vi i tillegg til god gammaldags vodka fikk litt god gammaldags russisk underholdning på kjøpet) og Finland: Ekte sprit fra råvarer som har fått tid til å kose seg litt i destilleriene, og som ikke befinner seg i en slik identitetskrise som egyptisk sprit bærer preg av, skal jeg drikkes eller skal jeg brukes til rengjøring? Altså batterisyresyndromet eller flybensinsyndromet om dere vil. Det var riktig så hyggelig. Vaffel og vodka. Og som den ekte nordmann jeg er, så blir alt så meget bedre når jeg kan fortelle meg selv etter en lang dag med hard shopping at ja ja, pengene går jo til en god sak da. Eller til avrusning, men det tjener jo til samfunnets beste det også.

Ellers så nærmer avreisen seg med stormskritt, ikke det at jeg teller dager, men nå er det altså bare 7 igjen. Og i den anledning vil jeg gjerne starte avklimatiseringsprosessen ved å dele et bilde som gjorde sterkt inntrykk på meg, en manifestasjon av den frustrasjon mennesker i hele verden føler hver dag og har følt siden det herrens år 2001. Som vi sier i Egypt, Engoy!